Family and fear

Jeg rydder i forhistorien min om dagen. Pappa har gitt meg 20 tunge esker med historie fra gården jeg var odelsjente til, Skjelfoss Gård i Hobøl. Det er nå fetteren til pappa som driver gården, så det er uendelig godt den blir tatt vare på. Jeg ønsker å ta opp tråden etter Silje Pedersen som blogget om å ikke vente for lenge med å få barn. I likhet med henne, blir jeg stadig spurt om når jeg skal ha barn og hvorfor jeg ikke har fått barn enda. Jeg har alltid jobbet særdeles hardt for å få fast jobb med fast inntekt, så jeg i det hele tatt er i økonomisk stand til å i det hele tatt tenke på å starte med barn. Jeg har allikevel alltid følt noe som butter i mot, som holder meg litt tilbake.

Å lete gjennom gamle minner fra min farmor og farfar er som å høre Edith Piafs sanger - både vakkert og smertefullt på samme tid. Jeg vil vise dere disse tre barna. Et uendelig minne med smil fra en lykkelig søskenflokk i sine gyldne barndomsår. Disse tre, Aase-Britt, Grete-Lisbet og Tor Ordin, er mine tanter og min onkel. De er alle døde. 

De hadde alle en storebror, en dødfødt gutt. Bare pappa er igjen. Takk for at min pappa får leve. Jeg ble født for sent til å møte verken Aase-Britt eller Tor Ordin, men jeg har noen få bilder av dem.

Det er her det river og sliter. Hvordan kan man skape noe så vakkert, så uskyldig og gledelig, og hvorfor får de ikke leve fullt ut? Leve lenge nok til å elske noen, bli glad i vennene sine, dyrke en hobby eller bare løpe barfott i sommerferien. Tor Ordin fikk leukemi og var syk i ca. ett år. Han døde bare 7 år gammel. Å finne regningen fra begravelsesagenten var bare så uvirkelig, selv om jeg alltid har hørt historien om den flotte gutten som så gjerne ville leve. Leve lenger. 

Er det tilfeldigheter? Hvor lenge får vi ha våre kjære? Hvor mye skal man tenke på slikt? Har vi bare våre kjære til låns fra Gud, som farmor mente? Til låns inntil vi ser dem igjen i himmelen? 

Tante Grete døde også av kreft, og jeg er så glad for de to barna hun fikk. De to vakre kusinene mine, og den herlige fireåringen som nå fører Erøy-grenen vår videre. 

Min farmor og farfar var uendelig sterke mennesker. Foreldres ultimate mareritt er å følge sine barn til graven. De kom seg alltid opp igjen og gjorde det beste for alle rundt seg. 

Farmor overlevde. Hver eneste dag. Da Grete som fjerde i rekken døde, så spurte hun gang på gang om hvorfor. Hvorfor? 

Det er så mange mysterier i livet. Det er fortsatt så mange løse tråder. Hvorfor dør en aktiv 22-åring brått og uforklarlig på dagen? Når hun ble friskmeldt av legen litt under tre måneder før? Aase-Britt er en gåte som føles like nær som en søster. Det beste du kan gjøre for barna dine er å fortelle alt, for hemmeligheter hemmer. Det har skjedd noe mer med henne, men jeg bruker fortsatt tid på å finne brikkene så familiens puslespill tar form. 

Så for meg er det å få barn ikke så enkelt. Utfordringer i svangerskapet har både mormor, mamma og farmor hatt. I tillegg skal det ingen psykolog til for å påpeke det åpenbare om at forhistorien trigger triste følelser. 

Å få barn er så naturlig og selvsagt for mange. Jeg er redd. Redd for å miste dem. Eller bare redd for at de kanskje ikke får levd nok eller gjort alt de ønsker. Jeg kjenner mange foreldre som har flere barn, hektiske jobber og uendelig mange "to-do's" hver eneste dag. Farmor var slik. Etter hennes barns død overlevde hun. Hver dag. Jeg kjenner flere som ikke har mistet barn som fortsatt har hverdager der de bare overlever. Jeg lever. Elsker hvert øyeblikk som gir glød og glede, de små detaljer i det store hele og det å elske en person så høyt det overhodet er mulig. Lykken er å leve. Ikke overleve. Det er ikke bra å bare overleve på grensen av gru og smerte hver eneste dag. 

Jeg var nettopp i dåp til min brors (stebror i streng forstand, men for meg er han bror) to vakre tvillingbarn. I kirken sang vi en fin salme, som jeg ikke husker navnet på nå. Under hele ryddingen etterpå har sanget spilt på repeat inni hodet mitt. Det inspirerte meg til å skrive et lite dikt. Her er mine egne ord om et barn som kanskje blir til:

Vil du varme mine hender,
vil du bli hos meg?
Vil du tegne fine streker,
vil du velge vei?
I ditt ansikt vil du vise,
om du er trist og lei?
Vil du smile mer enn sola,
vil du se på meg?
Vil du danse etter hjertet,
vil du bli et jeg?
Vil du håpe, tro og elske,
i hver sving og vei?
Vil du klemme hardt og hviske
jeg er her for deg!

Er jeg alene om å være redd? Jeg setter pris på om du leser dette og har noen råd eller erfaringer å dele, så legg gjerne igjen en kommentar eller mail meg på hanne_eroey@yahoo.no. 

P.S: Jeg er IKKE gravid... Mange som har spurt...

© Fashion in Oslo 2016