Veskebalanse

Mulberry Carter - thirdhand

Jeg klarer ikke å tie stille lenger. Nå må jeg også kaste inn noen argumenter i veskedebatten. Perfeksjonspresset er et av de største hindrene vi har, det forhindrer oss fra å være frie og ikke avhengig av andres meninger. Jeg sier: Nok er nok. Jeg er et veskebarn selv. Den gangen var det ikke vesker fra Louis Vuitton, Marc Jacobs eller Michael Kors. Det var Buffalo-sko og Miss Sixty-bukser. Hadde du ikke på deg det, ble du mobbet. Rett og slett. Det er den stygge sannheten. Jeg startet å jobbe som journalist i lokalavisa etter arbeidsuka på ungdomsskolen. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk lære hva penger betyr så tidlig. Jeg fikk erfare hvor mange timers arbeid som skulle til for å få nok til et par Buffalo-sko og Miss Sixty-bukser. Jeg sparte lenge og fikk til slutt råd til et par lyseblå Buffalo-sko, som egentlig ikke var helt akseptert. De skulle nemlig være svarte. De lyseblå var på salg, så det måtte bli dem. Da ble jeg ikke mobbet lenger, selv om platåhøyden plasserte meg på godt over to meter (jeg rager 180 på sokkelesten). Følte jeg meg bedre da endelig fikk dem? Nei. Jeg kjøpte noe fordi andre forventet det av meg, ikke fordi jeg ønsket meg de skoa selv. Jeg skammet meg jo over at jeg ble så høy med dem. 

Jeg har valgt å gå mot denne kjøpepresstrenden ved å ikke kjøpe utenlandsk design til full pris. Fretex, UFF, vintagebutikker og loppemarkeder er skattekamre uten like, der flere av pengene faktisk går til veldig gode formål. Der kan man finne Chanel, Dior og Prada uten å skamme seg. Jeg skulle ønske noen voksne grep inn da jeg gikk på skolen. At de satte ned foten og heller oppmuntret til å pynte på, sy om eller fikse på det vi allerede hadde. Jenny Skavlan er et unikt forbilde der. 

Jeg sluttet å være outfitblogger nettopp fordi jeg begynte å sammenlikne meg med andre. Det ble et uoppnåelig ideal. For mange av de største motebloggerne lar Chanel Boy-veskene henge eksklusivt på sine skuldre og svinger seg på fortauskanten i sin nye Isabel Marant-kjole. Jeg har all respekt for all den inspirasjon designere og bloggere gir, men vi må huske på hva slags bilde vi maler av virkeligheten. Virkeligheten er ofte at plaggene og tilbehøret er lånt, uten at dette informeres om. Eller at gavene er sponset og innleggene er reklame. Ungdom leser bloggene og tenker at dette skal være virkeligheten. Så velkledde, pene og retusjerte skal de se ut.

Jeg har blogget om mote i fire år nå. Jeg velger å heller kalle meg moteskribent, siden jeg fotograferer andre og heller fokuserer på klærnes historier. Ikke meg selv eller rådyre Louis Vuitton-vesker. 

Jeg må samtidig innrømme at jeg falt for presset noen dager før denne veskedebatten oppstod. Jeg har alltid ønsket meg en Mulberry-veske, men har aldri hatt samvittighet til å kjøpe meg en ny. Det endte opp med at jeg solgte en designveske jeg fant på loppemarked og slo sammen med en gavepremie, så fikk jeg råd til Mulberry Carter-vesken fra 2011. Den er thirdhand - jeg er tredje eier! Den er vakker og alt det der, men hver skatt har sin pris. Jeg skammer meg for at jeg falt for presset. Kanskje ikke så rart når jeg omgås motefolk med rådyre klær flere ganger i uka. 

Nok er nok. Jeg skal ikke falle i fella jeg også. Jeg er ikke perfekt. Jeg får blank hud lynraskt og har ikke peiling på hvordan jeg skal sminke meg. Men jeg driter i det. Jeg er så uendelig heldig som ble født på denne siden av planeten, så heldig som får jobbe og tjene penger. Eie leilighet, leve lykkelig med mann og pus - trygt omringet av venner og familie. Jeg har vært på den andre siden av planeten, i Cochabamba i Bolivia. Der er utrolig mange barn og ungdommer utsatt for vold, omsorgssvikt og underernæring. Jeg har sett deres redde og utrygge blikk. Barn og ungdom skal få lov til å være barn. Ingen skal få presse dem til å være noen de ikke er eller til å kjøpe noe de ikke trenger. Pengene våre er verdt ca. åtte ganger så mye i Bolivia. En ny Louis Vuitton-veske (til 12 000) kunne ha brødfødd en hel familie på landsbygda i Bolivia i nesten fire år. FIRE ÅR. Jeg mener vi nordmenn må få mer perspektiv. Det finnes så mange andre viktigere ting å bruke penger på. Handler du secondhand sparer du miljøet for klimagassutslipp og er med på å motvirke kjøpepresset. Jeg mener vi voksne må være gode forbilder for de yngre. Foreldre og lærere har et stort ansvar. Media har et ansvar. Bloggere har et ansvar. Du har et ansvar. Jeg har et ansvar.

Dette treet symboliserer et ideal de fleste av oss ikke klarer å leve opp til.

Vi må skjerpe oss skal vi lære barna våre å være frie og trygge på seg selv. Livets målestokk måles ikke etter designerveskene eller Canada Goose-jakkene. Det måles i hvor mye glede du gir deg selv og andre, hvor mye du nyter gode øyeblikk og verdsetter den fantastiske planeten vi får leve på. Lykke måles ikke, den skal leves. Ingen er perfekt, selv ikke Victoria's Secret-modellene - som mange menn tror...

Spar heller tusenlappene på neste designveskeinnkjøp ved å kjøpe secondhand eller bærekraftige klær på H&M. H&M er faktisk hipt i motemiljøet. De har fornyet seg, har supertrendy klær i gode tekstiler og lager klær med miljøvennlige materialer. Hundrelappene som blir til overs kan med glede og stort behov doneres til veldedige organisasjoner som Redd Barna, UNICEF, Kirkens Nødhjelp, Amnesty osv. Da skal jeg love deg at du har god samvittighet etterpå! Ingen bitter ettersmak. 

Vi må ta ansvar for vår fremtid og våre penger. Ca. 2500 mennesker var innom forrige klesbyttedag i regi av Trade Day. Det var gratis og alle kom hjem med nye klesgarderober. Det viser at seconhand allerede er i ferd med å bli kjempepopulært i Norge. 

Vi må finne veskebalansen, alle sammen. Vi trenger en ny jantelov innen forbruk før alt går rett vest. Ikke forvent at foreldrene dine skal gi deg alt du ønsker deg, da lærer du aldri hva penger betyr. Jeg måtte jobbe for å få råd, og da føles det så velfortjent. Takk, mamma og pappa, for at dere ikke kjøpte dyre designerklær til meg. 

Jeg skal gjøre mitt beste for å finne veskebalansen. Jeg skal prøve å nyte min thirdhand Mulberry, selv om den nå representerer et ideal jeg aldri kommer til å leve opp til. Kanskje jeg selger den videre til fjerdemann...

Tekst og foto: Hanne Erøy / Fashion in Oslo

Mitt beste veskekjøp noensinne! 100 kroner, ukjent merke - made in China, kjøpt på Trendsales.no